du er ikke død før jeg slutter å elske deg

Boken er skrevet av norske Didrik Mortis Hallstrøm, som også har skrevet Krø (en bok jeg likte veldig godt).

Jeg fikk den i gave av verdens beste Heidi (link til bloggen hennes).

Fra baksiden av boken: 

"Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Selv om aldri er et stort ord og elsker er et enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå."

For meg er denne boken nokså nostalgisk, en skildring av byen jeg vokste opp i, av gode og vonde minner. Skildringene av byen er gode, tydelig skrevet av en som kjenner byen godt og det er som om jeg er tilbake i gatene, i parkene, på trikken. Men det er ikke bare skildringene av byen som er gode. Hallstrøm er også flink til å beskrive tanker og sinnstemninger, og disse er veldig billedlig beskrevet.

Dessverre stopper rosen fra meg der. Boken er et varig rot, som kom seg litt etterhvert, men bare litt. Det er ikke noe galt med litt hopping mellom nåtid og fortid, men her blir det så rotete at jeg ikke klarer å henge med på hva som er når. Det hadde vært enklere å henge med om det var klarere skille på når i tidslinjen vi befinner oss, og et klarere skille på at vi har hoppet til en annen tid. For Hallstrøm hopper flere ganger tilbake til en annen tid midt i en handling, og det uten å skille disse handlingene fra hverandre i teksten, han bare plutselig er et helt annet sted på neste linje. Dette er fryktelig irriterende.

I tillegg til at fortellingen er et virvar så synes jeg handlingen blir for svak. Det er ikke noe annet enn en samling av små hendelser, plukket fra her og der og satt i tilfeldig rekkefølge, og det skjer egentlig ikke noe særlig interessant, det går liksom i det samme hele tiden. Hovedpersonen er deppa, drikker, doper seg, mimrer og er like følelsemessig kaotisk som oppsettet av boka. Det blir rett og slett for ensformig (om en kan si det om kaos) og kjedelig.

 Jeg digger tittelen og boken har mye potensiale, men det klarer (etter min mening) ikke Hallstrøm å realisere. Tittelen på boken er en veldig sterk tittel, med mye sterke følelser, noe jeg synes går tapt i fortellingen. Hovedpersonen elsket sin elskede, men jeg føler det aldri, jeg blir bare fortalt det. Det jeg føler er en fortvilet person med mye følelser som savner en han var glad i, men jeg får aldri følelsen av ekte kjærlighet. Det minner meg mer om en kjærlighet en er sikker på er den største i hele verden når en er 15 år. Det er kanskje ikke meningen at det skal være ekte kjærlighet, men det er noe tittelen sier til meg og det er noe den ikke innfrir.

Boken er på litt over 150 sider, noen jeg vanligvis ville lest på en dag, men denne brukte jeg over en uke på. Det er en kort fortelling, men jeg synes den ble lang. Jeg blir ikke særlig engasjert i fortellingen og får ikke svar på noen av de spørsmålene jeg virkelig vil ha svar på, noe som gjør meg gretten. Det er kanskje meningen, eller kanskje boken bare ble for spesiell for min smak, men hadde boken fortsatt stort lenger med dette rotet, og uten svar, hadde jeg mest sannsynlig klikka.

Når alt det er sagt så liker jeg fortsatt språket til Hallstrøm og jeg kommer til å lese andre bøker han eventuelt utgir i fremtiden.