Skrekkfilm

I tenårene så jeg nesten ikke annet enn skrekk. Jeg har aldri hatt mareritt etter å ha sett skrekkfilm. Det at min mor er utdannet make-up artist og tok meg med på skolen hun gikk på for å se hvordan de laget enkelte spesialeffekter har nok hjulpet mye til at jeg for det meste tenkte spesialeffekter når jeg så slike filmer. Jeg ble nok litt for opptatt av hvordan de laget effektene til å bli skremt. 

Jeg har fått høre at jeg har nerver av stål, kanskje hadde jeg det en gang, men det ligger nok i fortiden, for jeg begynner så absolutt å bli mer pysete når det gjelder skrekkfilm. Jeg blir fortsatt ikke redd og jeg har enda ikke hatt mareritt på grunn av en film, men jeg har blitt mer følsom på de ekle tingene. Jeg kan nå fort se bort under de verste groteske scenene. Før var jeg så fasinert over spesialeffektene at jeg ikke syntes blodige, gørrete og fæle scener var noe ekkelt. Det var før det. Jeg tenker fortsatt spesialeffekter og er fortsatt fasinert, men jeg synes ting er mer ekkelt enn jeg gjorde før.

I går så jeg Mama sammen med Heidi. Det er en horror/triller som handler om to jenter som levde alene i skogen i fem år, helt til de ble funnet og blir tatt vare på av onkelen og kjæresten hans. Ting begynner å skje og det viser seg at jentene kanskje ikke var helt alene i skogen. Typisk creepy skrekkfilm egentlig. Jeg har sett flere lignende filmer uten å bite negler eller gjemme meg bak en pute, det gjorde jeg heller ikke i går, men jeg så bort i noen sekunder noen steder og jeg syns filmen var creepy nok til at jeg måtte distrahere meg selv med et par kapitler i boken jeg holder på å lese før jeg la med til å sove. Noe som er litt uvant med tanke på at jeg før bare la meg rett til å sove. En blir kanskje litt mer følsom på sånt med årene?