The Mortal Instruments

Forfatter: Cassandra Clare

Antall bøker i serien: 6

Språk: Engelsk
Format: E-bok på nettbrett

Annen litteratur tilknyttet serien: The Infernal Devices (trilogi som foregår før The Mortal Instruments), The Bane Chronicles (flere korte fortellinger om Magnus Bane) og The Dark Artifices (en planlagt trilogi som foregår etter The Mortal Intruments)

I The Mortal Instruments blir vi introdusert for The Shadow World, en verden i skyggene av vår egen verden, hvor Shadow Hunters (Halvt engel, halvt menneske) bekjemper demoner for å beskytte uvitende Mundanes (Vanlige mennesker).
I første bok møter vi Clary Fray, en tilsynelatende vanlig Mundane som en dag får et innblikk i denne skyggeverdenen og får livet snudd opp ned.

Forsiden på de seks bøkene

Den første boken i serien handler hovedsakelig om Clary og er skrevet fra hennes synspunkt, mens bøkene videre i serien etterhvert inkluderer synspunkt fra flere av de sentrale karakterene. Dette liker jeg veldig godt da en på denne måten blir enda bedre kjent med flere av karakterene. Jeg digger å kunne være inni hodet på flere personer i samme bok, få vite hva de tenker og føler, om hverandre, om verden, om alt mulig. Det gjør det hele enda litt mer interessant.

Serien vil jeg si er en serie for ungdommer fra cirka seksten år og oppover. Den kan sikkert være interessant for en fjortenåring også, men jeg ville ikke anbefalt den til en fjortenåring jeg kjente. Dette mest på grunn av språket i boken. Språket er ikke for vanskelig, men en må være forberedt på å kanskje måtte slå opp noen ord i ordboka da språket til tider er nokså fint, altså litt gammeldags og med innslag av store ord.

Beskrivelsene i boka synes jeg er gode. Noen personer beskrives ganske ofte og det kan bli litt gjentakende, men jeg synes Cassandra Clare har, ved å bruke forskjellige ord og måter å si det samme på, fått det til å fungere godt likevel. I tillegg synes jeg hun har mange gode sammenligninger. Ett eksempel på en slik sammenligning er en beskrivelse av en gutt i en kø utenfor en nattklubb: "He had electric-blue dyed hair that stuck up around his head like the tendrils of a startled octopus..." Kanskje ikke den morsomste beskrivelsen, men det mentale bildet jeg så for meg når jeg leste denne beskrivelsen fikk meg til å humre litt for meg selv.

Dette er ikke noen komisk serie, men det er likevel en del humor som kommer fram i form av de forskjellige personlighetene i fortellingen, i tillegg til sammenligninger som beskrevet ovenfor. Noen karakterer virker ganske selvopptatte og gir inntrykk av at de er best i verden, men viser humor i form av ironiske kommentarer om seg selv eller andre. Andre karakterer er mer beskjedne og er ikke den som roper høyest, men kan plutselig komme med en råbra tilbakereplikk. Ett eksempel er noe en varulv tenker mens han går ut av et rom med tynget stemning for å få litt luft: "They probably think I'm going outside to run in circles and bark at the moon". Jeg kan ikke annet enn å digge det!

En annen ting jeg ikke kan noe for å like er at serien handler, som slike serie ofte gjør, om ungdommer. Dumme ungdommer som skal redde verden og som ofte handler før de tenker og dermed roter seg oppi trøbbel. Dette kan for mange være en grunn til at de ikke leser slike bøker, og jeg forstår dem. Dumme, uvitende ungdommer som nesten kun styres av følelser kan ofte være skikkelig irriterende, jeg blir til tider skikkelig frustrert av dette, men jeg liker det likevel. Jeg liker også at det i tillegg til dumme ungdommer handler om sta og trangsynte voksne. Denne kombinasjonen av dumhet og trangsynthet gjør det hele mer troverdig og interessant. Troverdig fordi det er slik det er å være menneskelig og interessant fordi det blir mye spenning ut av det karakterene roter seg oppi.

Flere ting gjør The Mortal Instruments troverdig, på det vis at det faktisk kunne skjedd i den virkelige verden. En er at det gjennom serien henvises til virkelige litterære verk, både nye og gamle. Eksempler på nyere verk er mangaen Naruto (japanske tegneserie), The Vampire Chronicle av Anne Rice og animene Fullmetal Alchemist, Rurouni Kenshin og Bleach (japanske tegneserier).
Eksempler på henvisninger til eldre verk er innledningene til hver del av bøkene (hver bok er delt i tre deler). Disse Innledningene er sitat fra kjente verk av f.eks William Shakespeare, John Milton og Dante.  

En annen realistisk ting er at det i tillegg til standard "Girl meets boy"-scenario er med både homofile og bifile karakterer og forhold. Dette simpelthen elsker jeg. Jeg kan ikke komme på å noen gang ha kommet over homofile eller bifile karakterer i andre slike serier, så det ble en fin overraskelse.

Det er enkelte ting i denne serien jeg ikke liker helt og som jeg blir frustrert over, men det er ting som samtidig gjør at jeg elsker serien. Hadde det ikke vært for disse tingene hadde serien blitt veldig kjedelig.

Dette ble nok ikke noen særlig objektiv omtale, da jeg er for glad i slike serier og ikke klarer å være kritisk nok, men jeg har prøvd. 

Helt til slutt vil jeg dele et rim som beskriver hva forskjellige farger symboliserer for Shadow Hunters: