Ravneringene av Siri Pettersen

Da har jeg endelig fått lest Ravneringene! Jeg kunne begynt på trilogien da første bok kom ut, jeg var absolutt nysgjerrig nok, men så er jeg litt rar med det at jeg foretrekker å lese serier etter at de er ferdige, så jeg slipper å vente så lenge mellom hver bok. Og jeg er glad jeg ventet, for hadde jeg måttet vente ett års tid mellom hver bok er det slettes ikke umulig at jeg hadde blitt litt sprø. Altså, mer sprø enn jeg allerede er :-P






Fra baksiden av første bok, Odinsbarn:
Femten vintre gammel får Hirka vita at hun er et odinsbarn - en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene...


Disse setningene var nok til at jeg med en gang visste at dette var noe jeg måtte lese! Jeg er jo utrolig glad i fantasi så jeg er nok ikke så veldig vanskelig å få på kroken, hvis bare agnet er fristende nok. Og det må jeg si er tilfelle med Ravneringene. Ikke bare er det fantasi, men noe nytt, noe mer ukjent. Og det er topp! Jeg har lest nok fantasi nå til å bli veldig glad hver gang jeg får en ny verden å fortape meg i, med nye elementer, regler og vesener. Selvsagt er det ikke nok at det er noe nytt, det må jo også fenge, og det gjorde denne trilogien.




Han så på henne som om hun hadde falt fra himmelen. Så lukket han øynene og lo. "Du kommer til å rive verden i filler", sa han. Det lød som noe han så fram til med oppriktig glede.  
 - Fra side 377 i Råta (bok nummer to) 


Fortellingen er både interessant, spennende og til tider både morsom og irriterende. Ja irriterende, men ikke nødvendigvis negativt. Hirka går gjennom mye og får det tøft. Hun er bare femten år og gjør en del dumme ting underveis som nesten får meg til å rive meg i håret. Men hvem gjør vel ikke mye dumt når man er femten år? Med så lite erfaring og så mye følelser som herjer i kroppen vil jeg heller si at det hadde vært godt gjort om hun ikke hadde gjort en del dumme valg. Så jeg sitter altså oppgitt over noen av valgene hun tar og rister på hodet i fortvilelse, men jeg blir fornøyd med å få en hovedkarakter som er troverdig, som bare er en jente på femten og med samme type feil og mangler mange av oss har.




Vinden blåste mellom sverdene og fikk bladene til å synge. Et kor av døde menns sverd som gjorde ham kald til beinet. 
-Fra side 204 i Evna (bok nummer tre)


Som med mange fortellinger er deler av fortellingen forutsigbar, men det var faktisk lite jeg kunne forutse helt sikkert i forhold til andre fantasifortellinger. Og det liker jeg. Ja, det var lett å se at noe måtte gå slik eller slik, men det var nok usikkerhet til at jeg ikke klarte å føle meg sikrere på et alternativ enn et annet. Det er en stjerne i margen fra meg når forfattere får meg til å bli så usikker, da blir det jo så mye mer spennende!

Denne serien er nok ikke for hvem som helst, men hvis du er som meg og sluker det meste av fantasi vil jeg mene at den kan være verdt å prøve seg på. En ting er i alle fall sikkert: kommer Siri Pettersen med noe mer i denne sjangeren har jeg tenkt å lese det!



Forfatter: Siri Pettersen
Språk: Norsk
Bøker i serien: 3
Format: Pocket

Forlag: Gyldendal
Kilde: Bokhylla 





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

André Bjerke #1

En Smakebit På Søndag #14

Diller i oktober