Klassisk november
November har vært preget av klassikere på bokfronten.
Jeg har lest fire klassiske fortellinger: Moby Dick (1851), Don Quixote (Volum 1 i 1605 og volum 2 i 1615), Alice in Wonderland (1865) og oppfølgeren Through the Looking-Glass and What Alice Found There (1871).
Moby Dick er en litt treg fortelling, men den har også morsomme elementer. At fortellingen til tider kan bli litt langdryg skyldes nok først og fremst det gammeldagse språket og det at alt fortelles i lange setninger, hadde denne fortellingen blitt skrevet i dag hadde den sikkert vært halvparten så kort. Men jeg likte boken. Jeg hørte boken som lydbok på engelsk. Han som leste var veldig flink, han lagde forskjellige stemmer/tonefall på de forskjellige karakterene og det gjorde det litt letter å holde styr på personene. I tillegg hadde han også en behagelig stemme, noe som er veldig viktig.
Jeg ga boken 3 av 5 stjerner.
Don Quixote er en laaaang fortelling, delt opp i to volum. Denne fortellingen er enda eldre enn Moby Dick og språket er derfor enda litt tyngre og setningene er slettes ikke kortere. Likevel likte jeg denne fortellingen hakket bedre enn Moby Dick. Fortellingen er, på grunn av hovedkarakteren, helt fullstendig latterlig. Den er virkelig bisarr. Noen ganger blir det litt kjedelig, mens det andre ganger blir så tullete at en ler høyt. En ganske morsom fortelling som jeg godt kan anbefale videre til de som er nysgjerrige. Om det lønner seg å lese den på norsk eller engelsk, eller i bokform eller høre den som lydbok tror jeg ikke at jeg kan si sikkert. Jeg hørte den som lydbok på engelsk og synes det var veldig greit.
Jeg ga boken 3 av 5 stjerner.
Alice in Wonderland og Through the Looking-Glass har jeg ikke så mye å si om, annet enn at det er to morsomme, og litt rare, fortellinger. Jo det var en ting til: de bør leses på engelsk.
Jeg ga bøkene 4 av 5 stjerner.
Jeg har lest fire klassiske fortellinger: Moby Dick (1851), Don Quixote (Volum 1 i 1605 og volum 2 i 1615), Alice in Wonderland (1865) og oppfølgeren Through the Looking-Glass and What Alice Found There (1871).
Moby Dick er en litt treg fortelling, men den har også morsomme elementer. At fortellingen til tider kan bli litt langdryg skyldes nok først og fremst det gammeldagse språket og det at alt fortelles i lange setninger, hadde denne fortellingen blitt skrevet i dag hadde den sikkert vært halvparten så kort. Men jeg likte boken. Jeg hørte boken som lydbok på engelsk. Han som leste var veldig flink, han lagde forskjellige stemmer/tonefall på de forskjellige karakterene og det gjorde det litt letter å holde styr på personene. I tillegg hadde han også en behagelig stemme, noe som er veldig viktig.
Jeg ga boken 3 av 5 stjerner.
Don Quixote er en laaaang fortelling, delt opp i to volum. Denne fortellingen er enda eldre enn Moby Dick og språket er derfor enda litt tyngre og setningene er slettes ikke kortere. Likevel likte jeg denne fortellingen hakket bedre enn Moby Dick. Fortellingen er, på grunn av hovedkarakteren, helt fullstendig latterlig. Den er virkelig bisarr. Noen ganger blir det litt kjedelig, mens det andre ganger blir så tullete at en ler høyt. En ganske morsom fortelling som jeg godt kan anbefale videre til de som er nysgjerrige. Om det lønner seg å lese den på norsk eller engelsk, eller i bokform eller høre den som lydbok tror jeg ikke at jeg kan si sikkert. Jeg hørte den som lydbok på engelsk og synes det var veldig greit.
Jeg ga boken 3 av 5 stjerner.
Alice in Wonderland og Through the Looking-Glass har jeg ikke så mye å si om, annet enn at det er to morsomme, og litt rare, fortellinger. Jo det var en ting til: de bør leses på engelsk.
Jeg ga bøkene 4 av 5 stjerner.
Fin fin oppsummering for måneden!
SvarSlett