Flaggermusmannen

Siden det er rundt påsketid har jeg fortsatt med krim etter å ha lest alt av Sir Arthur Conan Doyle om Sherlock Holmes. Jeg så for meg at det kom til å bli litt tungt med enda mer krim, men neida. Jeg har ikke (enda) lengtet tilbake til ya-verdenen, hvor jeg trives veldig godt ;-)

Jeg må si det er moro å ha kommet i gang med Harry Hole-serien til Jo Nesbø og godt å lese på norsk igjen, noe jeg ikke har gjort på en god stund; den siste boken jeg leste på norsk var Bokryggpoesi av Tiger Garté og Roger Pihl i august i fjor. Som regel tenker jeg ikke så mye over at jeg leser mer engelsk enn norsk, men noen ganger, som nå, slår det meg at kanskje burde blitt flinkere til å lese mer  på norsk. Problemet er at det er så mye annet fra andre land som frister, og da foretrekker jeg å lese det på engelsk. Norske forfattere leses på norsk og resten leses på engelsk. Og sånn er det. Punktum.

Slik ser boken ut
  


Jeg hadde egentlig aldri tenkt å kjøpe noen av Harry Hole bøkene (jeg hadde tenkt å låne dem på biblioteket), men jeg kom over et bra tilbud på de ni første i en bokhandel en gang i fjor og da ble de plutselig med hjem likevel. Rart det der. Uansett, så har jeg nå ti bøker med Harry Hole stående i bokhylla og jeg kan ikke si at jeg angrer på det. Jeg ble ikke spesielt imponert over Flaggermusmannen, men jeg koste meg med den, og til tider var den interessant nok til at jeg måtte "bare lese et kapittel til". 


Fra baksiden av boken: 
"Politimannen Harry Hole er i Sydney for å bistå australsk politi i etterforskningen av mordet på en ung norsk kvinne. På sin vei gjennom lysskye miljøer treffer han horer og halliker, transer, klovner og pushere. Og noen aboriginer, Australias urinnvånere. Harry Hole har reist så langt vekk fra Norge som det er mulig å komme. Saken er komplisert, og i den blinde nattejakten på morderen har han bare svake ekko å navigere etter."


Jeg liker skrivemåten til Nesbø; metaforene, skildringene, ordvalgene og alt det andre som gjør at en merker seg at forfatteren er intellektuell. Noe av det jeg liker godt med denne boken er hvor bra den er oppbygd. Den er delt i tre deler, som hver er tilegnet en karakter fra en historie Harry får høre i boken; en historie om hvordan flaggermusen symboliserer døden for aboriginer. 

For meg er det beste med boken Harry Hole selv. Jeg elsker slike anti-helt karakterer. Harry er sårbar, med store problemer og gjør dumme ting, opptil flere ganger, men han er en god politimann med evne til å se sammenhenger andre ikke ser. Og så leser han Larson Gale Verden, hører på DumDum Boys og liker Star Wars, så hva er det å ikke like? (Utenom det at han synes Braveheart er en drittfilm!!) :-P

Det er altså ting jeg liker godt med boken, men den fenget ikke like mye som jeg håpet at den skulle gjøre. Det er flere interessante elementer i boken, som historier fra urbefolkningens tro og personlige historier fra Harry sitt liv, men til tider synes jeg vi kanskje får litt for mye. Jeg mister litt av engasjementet og innlevelsen med alle disse små-historiene som jeg blir litt lei av og som jeg ikke ser nødvendigheten med å fortelle, og de spennende partiene i boken gir ikke så kraftig hjertebank som de burde gjøre.

Med det sagt, så gleder jeg meg til å begynne på neste bok om Harry Hole; serien har et godt potensiale som jeg håper å se at Nesbø klarer å innfri videre utover i serien. 


Forfatter: Jo Nesbø
Språk: Norsk
Format: Pocket
Utgitt: 1997
Nummer i serien: Bok nummer en
Antall sider: 339
Kilde: Bokhylla


Kommentarer

  1. Så god anmeldelse! Absolutt en av de beste du har skrevet. Du er flink :-D Jeg gleder meg til å lese hva du synes om Rødstrupe <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! :-D
      Omtale om Kakerlakkene og Rødstrupe ble mye kortere og ikke så bra. Har ikke tid eller ork til å skrive såomfattende om alle Harry Hole-bøkene :-P

      Slett
    2. Ser den! :-D Gleder meg til å lese uansett! Hehe :-D

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En Smakebit På Søndag #14

Diller i oktober

André Bjerke #1