The Lake House av Kate Morton
The Lake House er Kate Morton sin femte roman, og den femte jeg har lest.
Jeg har blitt veldig glad i Kate Morton og har vel bestemt meg for å lese alle bøker hun publiserer (i alle fall per dags dato).
Fra baksiden av boken:
"A missing child.
June 1933, and the Edevane family's country house, Loeanneth, is polished and gleaming, ready for the much-anticipated Midsummer Eve party. Alice Edevane, sixteen years old and a budding writer, is especially excited. Not only has she worked out the perfect twist for her novel, she's also fallen helplessly in love with someone she shouldn't have. But by the time midnight strikes and fireworks light up the night skies, the Edevane family will have suffered a loss so great that they leave Loeanneth forever.
An abandoned house.
Seventy years later, after a particularly troubling case, Sadie Sparrow is sent on an enforced break from her job with the Metropolitan Police. She retreats to her beloved grandfather's cottage in Cornwall but soon finds herself at a loose end. Until one day, Sadie stumbles upon an abandoned house surrounded by overgrown gardens and dense woods, and learns the story of a baby boy who disappeared without a trace.
An unsolved mystery.
Meanwhile, in the attic writing room of her elegant Hampstead home, the formidable Alice Edevane, now an old lady, leads a life as neatly plotted as the bestselling detective novels she writes. Until a young police detective starts asking questions about her family's past, seeking to resurrect the complex tangle of secrets Alice has spent her life trying to escape."
Morton har en fengende måte å skrive på som drar meg rett inn. Jeg er fanget fra første stund og lever meg skikkelig godt inn i fortellingen. Dette har hun lykkes med (for min del) i de fleste av romanene hun har skrevet, det er bare en av de jeg ikke klarte å leve meg helt inn i (ikke at den var dårlig, bare ikke like fengende).
Denne boken ble ikke noen ny favoritt av Morton (det er fortsatt The Forgotten Garden), men jeg likte den veldig godt. Mysteriet var et mysterium med flere mulige forklaringer der det var vanskelig å bli helt sikker på noe. Jeg klarte flere ganger å gjette meg frem til en forklaringer, men jeg klarte ikke alltid å bli helt overbevist om at jeg hadde rett. Noen ganger tok jeg feil, noen ganger kom jeg frem til riktig konklusjon og andre ganger klarte jeg bare å gjette deler av forklaringen.
Det er nettopp det at jeg ikke klarer å løse mysteriet helt som gjør at jeg liker bøkene til Kate Morton så godt. Jeg klarer alltid å se noe av løsningen, men aldri hele, og det er nok det som er målet hennes; å gi oss en og en bit av puslespillet til vi har hele bildet.
Jeg har blitt veldig glad i Kate Morton og har vel bestemt meg for å lese alle bøker hun publiserer (i alle fall per dags dato).
Fra baksiden av boken:
"A missing child.
June 1933, and the Edevane family's country house, Loeanneth, is polished and gleaming, ready for the much-anticipated Midsummer Eve party. Alice Edevane, sixteen years old and a budding writer, is especially excited. Not only has she worked out the perfect twist for her novel, she's also fallen helplessly in love with someone she shouldn't have. But by the time midnight strikes and fireworks light up the night skies, the Edevane family will have suffered a loss so great that they leave Loeanneth forever.
An abandoned house.
Seventy years later, after a particularly troubling case, Sadie Sparrow is sent on an enforced break from her job with the Metropolitan Police. She retreats to her beloved grandfather's cottage in Cornwall but soon finds herself at a loose end. Until one day, Sadie stumbles upon an abandoned house surrounded by overgrown gardens and dense woods, and learns the story of a baby boy who disappeared without a trace.
An unsolved mystery.
Meanwhile, in the attic writing room of her elegant Hampstead home, the formidable Alice Edevane, now an old lady, leads a life as neatly plotted as the bestselling detective novels she writes. Until a young police detective starts asking questions about her family's past, seeking to resurrect the complex tangle of secrets Alice has spent her life trying to escape."
Morton har en fengende måte å skrive på som drar meg rett inn. Jeg er fanget fra første stund og lever meg skikkelig godt inn i fortellingen. Dette har hun lykkes med (for min del) i de fleste av romanene hun har skrevet, det er bare en av de jeg ikke klarte å leve meg helt inn i (ikke at den var dårlig, bare ikke like fengende).
Denne boken ble ikke noen ny favoritt av Morton (det er fortsatt The Forgotten Garden), men jeg likte den veldig godt. Mysteriet var et mysterium med flere mulige forklaringer der det var vanskelig å bli helt sikker på noe. Jeg klarte flere ganger å gjette meg frem til en forklaringer, men jeg klarte ikke alltid å bli helt overbevist om at jeg hadde rett. Noen ganger tok jeg feil, noen ganger kom jeg frem til riktig konklusjon og andre ganger klarte jeg bare å gjette deler av forklaringen.
Det er nettopp det at jeg ikke klarer å løse mysteriet helt som gjør at jeg liker bøkene til Kate Morton så godt. Jeg klarer alltid å se noe av løsningen, men aldri hele, og det er nok det som er målet hennes; å gi oss en og en bit av puslespillet til vi har hele bildet.
Har noen slike forfattere jeg også, som jeg vil lese alt av (Gavalda, Dickens, Austen pluss mange mange flere! :-D)
SvarSlettHerlig. Det er koselig å ha slike forfattere =)
Slett