Idas Dans

For de av dere som ikke har hørt om boken (dog jeg tror det er ytterst få), så er dette historien om Ida Corwin, som 18 år gammel får diagnosen akutt leukemi. Boken er skrevet etter Idas bortgang av hennes mor, Gunnhild, og følger Idas og familiens reise gjennom de 14 månedene fra diagnose til død.







Det finnes nok mange sterke historier der ute, men denne er så langt den sterkeste jeg har lest. Faktisk så leste jeg den ikke, jeg hørte den på lydbok, noe jeg tror var ganske lurt. Jeg frykter for at jeg hadde grått meg igjennom hele boken om jeg hadde lest den i bokform. det hadde gått sakte, for ofte hadde øynene vært så fulle av tårer at jeg ikke hadde fått lest ett ord. 

Ikke misforstå, jeg gråt. Jeg gråt ikke gjennom hele boken, det tok litt tid før de første tårene kom, men jeg gråt mer hjerteskjærende enn jeg noen gang har gjort på grunn av en bok. Nå sitter jeg å hører på sangen Northern Light (Ida's Dans) av Ask Embla mens jeg skriver og kjenner tårene presse på nytt.

Jeg tror grunnen til at det tok litt tid før tårene kom, og at jeg ikke gråt gjennom hele boken rett og slett er fordi at jeg ikke fikk tid til å gråte før eller mer. Når en leser en bok i bokform får en bedre tid til å registrere alt, ta til seg det en leser, enn når en hører på lydbok. 


Selvsagt går det an å trykke på pause, men det gjør jeg ytterst sjeldent før jeg er ferdig med å lytte for en stund. Derfor tok det tid før tårene rant og derfor gråt jeg mindre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg ble så opphengt i å lytte, å få med meg alt som ble sagt, å unngå å miste fokus at jeg "glemte" å gråte. Helt til det plutselig rant over. 

Oppleseren, Mona Jacobsen, var for meg perfekt som oppleser for denne boken. Hun bruker stemmen sin riktig og en kan forestille seg at det er Gunnhild selv som snakker. Den som leser er svært viktig for hvordan en opplever en bok i lydbokform; leser ikke oppleseren "riktig", eller ikke har "riktig" stemme, kan en få et mer negativt syn på boken om en hadde lest den selv. Derfor ble jeg så glad når Jacobsen gjorde en så bra jobb. 

Men det er Gunnhild som har skrevet boken og uten hennes godt utvalgte ord og fine sammensatte fremstilling av fortellingen, hadde ikke boken gått så rett i sjelen som den gjorde. 

Boken er en fantastisk fin og trist fortelling som jeg anbefaler videre til de som ikke enda har lest den. 


Boken har en oppfølger, Etter Dansen heter den og handler om tiden etter Idas bortgang. Foreløpig velger jeg å ikke lese den. Jeg synes i grunn at vi fikk vite nok i slutten av Idas Dans, for der forteller Gunnhild litt om hvordan det gikk etterpå. Så får tiden vise om Etter Dansen vil forbli ulest av meg eller om jeg plutselig en dag finner ut at jeg skal lese den likevel. 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Diller i april 2018

Diller i mai 2018

Diller i januar 2018